Nødskrik fra arkitektkontorene

Illustrasjonsbilde / Shutterstock

Offentlige innkjøpere presser arkitektene mye hardere enn regelverket for offentlige anskaffelser legger opp til. Resultatet er mindre konkurranse og innovasjon både innen arkitektoniske uttrykk og mellom arkitektkontor.

28 Feb 2017

Av Anette Søby Bakker,
juridisk rådgiver, Arkitektbedriftene i Norge

På medlemsmøter i Porsgrunn, Bergen, Bodø, Tønsberg, Molde og Sarpsborg lyder nå et nødskrik fra våre 580 medlemskontor: De sliter med kommuner og andre offentlige innkjøpere som anvender lovverket for offentlige anskaffelser feil. Stikk i strid med regelverkets hensikt om innovasjon og mangfold, krever det offentlige overdrevne kvalifikasjoner, stykker opp prosjekter og skaper ensretting i bransjen. Resultatet er at mange arkitektkontor nå utestenges fra store deler av markedet for offentlige oppdrag.

Vi har flere bekymringer for de offentlige anskaffelsene, blant annet:

Spesialisering
For det første bidrar kommunenes praktisering av kvalifikasjonskravene i offentlige anskaffelser, som ble enda tydeligere fra nyttår, til at mindre kontor i praksis får yrkesforbud. Vi mener det er et resultat av at offentlige innkjøpere praktiserer lovverket strengere enn intensjonen. Forskrift om offentlige anskaffelser sier at innkjøper av for eksempel arkitekttjenester til en barnehage skal kreve at arkitektkontoret legger frem de viktigste prosjektene de har utført de siste tre år. Referanser fra mer enn tre år tilbake kan kreves dersom det er «nødvendig for å sikre tilstrekkelig konkurranse». I praksis er det mange offentlige bestillere som etterspør erfaring fra en konkret bygningstype, gjerne identisk med det som skal anskaffes, f.eks. tre barnehager utført de tre siste årene. Dette er både svært konkurransebegrensende og fører til en tvungen spesialisering i bransjen.

For kort tid
Det er også vesentlig at kravene man stiller i en konkurranse treffer, slik at man får riktig leverandør av tjenestene for byggprosjektet. For anskaffelse av arkitekttjenester er problemene knyttet til tidsbegrensningen særlig påtagelig. Arkitekter bindes gjerne opp i prosjekter på tre til fem år. Bred erfaring og kompetanse som firmaer har tilegnet seg fra langvarige prosjekter faller derfor utenfor tidsrammen for referansene. Dermed får tilbydere ikke uttelling for sin reelle prosjekterfaring, og oppdragsgiver vil ikke nødvendigvis få leverandøren med mest relevant erfaring.

Oppstykking
For det tredje er det nå vanlig i det offentlige at prosjekteringen stykkes opp. Det konkurreres om pris på skisseprosjekt, forprosjekt og detaljprosjekt adskilt. Arkitekten leverer idéer i en tidlig fase som man aldri får ført frem, og stadig nye aktører skal settes inn i prosjektet. Manglende arkitekturfaglig forståelse hos innkjøperne er her et problem. Oppstykket prosjektering gjør at tråden og forståelsen for idé og hovedgrep kan bli borte.

Innovasjon
Endelig er det ingen automatikk i at erfaring fra gjennomføringen av identiske bygg gir bedre arkitektur eller er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det kan imidlertid føre til mindre mangfold i både arkitektur og arkitektbransjen. Hvert bygg krever tilpasning til sted og behov som krever noe annet enn det som ble levert forrige gang. Denne tilpasningen er avgjørende for blant annet energiløsningene, organisering av rom og funksjoner, og utseende.

Variasjon i oppgaver er utviklende og bringer inn nye aspekter i prosjektene. Nyskaping og innovasjon skjer i spenningsfeltet mellom det kjente og det ukjente. Men dagens konkurranse gjør derimot at en arkitekt står i fare for kun å prosjektere én type bygg.

For snevert
Offentlige innkjøperes snevre tolkning av forskrift om offentlige anskaffelser fører til sementering og ensretting i arkitektbransjen, og dermed redusert innovasjon. Resultatet vil bli at stadig færre arkitektkontor vil være i stand til å levere tilbud på offentlige bygg, interiører og arealplaner. Dermed underminerer de offentlige innkjøperne mangfoldet i markedet, som loven sier de skal ivareta.